Å følge en drøm

Foto: Knut S. Vindfallet

 

De fleste av oss har hatt mange drømmer gjennom livet, drømmer om ting vi har lyst til å gjøre eller bli, sånne drømmer som vi har i våken tilstand. Og drømmer kan være så mangt – selv har jeg drømt om alt fra å bli popstjerne (hvem har ikke det?) til å redde verden (og det er jeg vel heller ikke alene om). Begge disse drømmene er jo relativt urealistiske for de fleste av oss, men det skader vel ingen å ønske seg det litt uoppnåelige, jeg kaller det krydder i hverdagen.

Så kan vi heldigvis også ha mange mer realistiske drømmer, drømmer vi kan oppnå med en god porsjon egeninnsats, de som gir oss noe å strekke oss etter, noe å jobbe for. Drømmer du om å bli frisør er det jo absolutt muligheter for å oppnå akkurat det, drømmer du om å bli god til å spille piano er det bare å sette i gang med å øve.

Noen er flinkere enn andre til virkelig å følge en drøm, til å våge å satse skikkelig for å virkeliggjøre drømmen sin. Suzann fra Gjesdal er en av dem. Helt fra hun var en liten jente på fem år har hun sagt at hun ville bli bonde. Og selv om andre ting tidvis har overskygget bondedrømmen, har hun alltid vendt tilbake til den. Så da hun i en alder av 23 år fikk muligheten til å kjøpe nabogården hjemme, grep hun den med begge hender, tok opp et lån på veldig mange millioner kroner og kjøpte gården. En stor sjanse å ta – og en stor mulighet for Suzann til å få det livet hun drømmer om. Les om henne i ukens utgave av Hjemmet!

Det swinger fortsatt

Foto: Scanpix

Iår er det 60 år siden første gang Norge deltok i Melodi Grand Prix – eller Eurovision Song Contest, som er det offisielle navnet. Da var det fire år siden programmet ble sendt første gang, og tanken den gang var å skape noe hyggelig folk i Europa kunne samles om i en tid da etterdønningene etter annen verdenskrig fortsatt preget mange land. Og til tross for at verden generelt og underholdningsbransjen spesielt har endret seg kraftig siden den gang, lever programmet fortsatt – og det skaper fortsatt engasjement.

De fleste av oss har noen Grand Prix-øyeblikk som troner høyt oppe på listen over uforglemmelige TV-opplevelser. Da jeg vokste opp, var det ofte sånn at selveste Grand Prix-finalen var i påsken. Problemet mitt i den forbindelse var at vi alltid var på fjellet i påsken, og der var det langt til nærmeste TV. Så da var det å benke seg rundt transistorradioen med lørdagsgodteriet i en skål og ørene på stilk – det var nemlig mye spraking og knitring på radioens FM-bånd når man befant seg høyt til fjells. Sandie Shaw med Puppet on a string og Cliff Richard med Congratulations var blant høydepunktene den gang, og mange av de norske bidragene sitter også som klistret fast i hjernebrasken, kanskje spesielt sangen Norge vant med for aller første gang: La det swinge med Bobbysocks.

Og selv om Grand Prix-sendingene idag har fått heftig konkurranse av alle de andre TV-stasjonene som kjemper om seernes gunst, må man vel kunne si at programmet fortsatt engasjerer – og swinger. I ukens utgave av Hjemmet kan du lese om noen av høydepunktene opp gjennom årene.

Stemmen fra barndommen

Illustrasjon: Hans Jørgen Sandnes

 

 

De fleste av oss har noen opplevelser fra barndommen som sitter i oss for alltid – opplevelser, følelser, stemninger, bilder som dukker opp i hodene våre når et eller annet bringer fram et minne.

Jeg har mange sånne. Lukten av viskelær bringer meg rett inn i klasserommet på barneskolen, følelsen av våt ull sender meg ut i akebakken, synet av løvetann gir meg de lange, deilige somrene fra barndommen tilbake. Og så er det lyden av Anne-Cath. Vestly, da, den overgår nesten alt. Den snille, deilige stemmen hennes som smøg seg ut av radioen hver morgen, lille meg som satt og lå på gulvet foran den store radioen og hørte på Barnetimen for de minste. Der, i pysjamas, og kanskje med et pledd hvis det var litt kaldt, glemte jeg tid og sted og ble med denne forunderlige damen inn i en verden av fantasifigurer som ble så levende for meg: Ole Alexander Filibom-bom-bom, Aurora i blokk Z, Mormor og de åtte ungene – og ikke minst Lillebror og Knerten. Selv var jeg så heldig å ha en far som skjønte hvor viktig det var for et barn å ha en Knert, så han spikket en til meg også. For ikke å forglemme fascinasjonen da Anne-Cath. dukket opp på TV-skjermen som Kanutten sammen med Alf Prøysens Romeo Klive. Lang mat og rund mat, klovneklær, kornett og gitar. Jeg elsket det, alt sammen.

Det jeg ikke visste den gangen, var bruduljene som fulgte i kjølvannet av Anne-Cath. Vestlys beskrivelser av hvordan babyer blir til og av fedre som var hjemmeværende og trillet barnevogn i full offentlighet. I år er det 100 år siden hun ble født – du kan lese om henne i denne ukens utgave av Hjemmet. Gled deg!

 

 

 

Noen bare gjør det

Foto: Lena Ronge

Jeg har sagt det før, og sier det igjen: Jeg blir så imponert av folk som hiver seg uti det og gjør en skikkelig innsats for å hjelpe andre. Det kan jo være så mangt – alt fra å hjelpe noen i nærmiljøet som trenger det til å dra ut i verden for å melde seg til tjeneste i katastrofeområder.

De fleste av oss leser om små og store problemer i aviser og blader, synes det er ille og sender kanskje penger til en hjelpeorganisasjon eller to. Men det blir med det, vi tar ikke steget ut og foretar oss noe mer. Og jeg mener selvsagt ikke at ikke det er bra – alle monner drar, som det heter, og hjelpeorganisasjonene er avhengige av penger for å kunne hjelpe. Det er flott å bidra med det man kan.

Men så er det altså noen som tar den litt lenger, som virkelig trår til og bruker både tid, penger og ikke minst engasjement for å hjelpe. Sånne som for eksempel de fire damene du kan lese om på side 80 i denne utgaven av Hjemmet. Inger, Kari, Ane og Lena tok med seg 26 plastbagger med klær og håndarbeidsutstyr på flyet fra Norge til Hellas for å hjelpe flyktninger der. I 12 dager hjalp de til med forskjellige aktiviteter i en flyktningeleir nord i Hellas, hvor de er helt avhengige av frivilliges innsats. De gjorde med andre ord en viktig innsats for mennesker i nød – og fikk antagelig tifold tilbake i form av fine opplevelser, nye venner og en god følelse av å ha bidratt med noe viktig. Vi andre får bare si takk for at dere hjelper til – og så får vi bidra som best vi kan på vår måte.

Balansekunst

Foto: Getty Images

Hverdagen er i full gang igjen juleferien – og jeg synes egentlig det er ganske deilig. Brette opp ermene og gyve løs på et splitter nytt år, komme i gang med de daglige rutinene, finne en god rytme på små og store gjøremål. Og ikke minst: Få en god balanse på alt sammen, sørge for at alt jeg skal rekke er til å håndtere slik at ikke stresset tar overhånd. For selv om det til tider kan være travelt og mye på programmet for de fleste av oss, så er det ikke nødvendigvis sånn at det trenger å føre til stress – det vil si det farlige stresset. Det stresset som gjør at vi føler at vi mister kontrollen, at gjøremålene tar kontroll over oss og ikke omvendt. Det er ingen god følelse, og det er ikke bra for oss.

Jeg for min del har lært meg til å tenke ta én ting av gangen når det er mye som skal gjøres. Jeg rekker det jeg rekker, og det jeg ikke rekker får jeg ta i morgen, eller i natt om nødvendig. Og hvis ingen dør av at jeg må utsette noe, så er det jo ikke så farlig. Det gjelder å sette ting i perspektiv.

I denne ukens utgave av Hjemmet kan du få gode råd av folk som har greie på dette med stress – hva du bør passe på, og hvordan du best kan håndtere en travel hverdag. Les og lær – lykke til!

Dame-ord og manne-ord

Da Gerd Brantenberg ga ut Egalias døtre på slutten av 70-tallet, vakte den helt spesielle boken stor oppmerksomhet. Foto: Dag W. Grundseth

 

Jeg glemmer aldri aha-opplevelsen jeg fikk da jeg som ung student leste Egalias døtre av Gerd Brantenberg. Det er en bok som beskriver et merkelig samfunn hvor alt er snudd på hodet: I landet Egalia er det damene som bestemmer og har all makt, mennene må finne seg i å bli dirigert til å gjøre det damene finner for godt. Mennene er hjemme og tar seg av hus og barn mens damene jobber, de pynter seg i fargerike bluser og skjørt mens damene kler seg i mer nøytrale plagg.

Språket gir tydelige signaler om hvem som bestemmer i Egalia: Mennesker blir til kvinnesker, man blir til dam, mannskap til kvinnskap og så videre. Da denne boken kom ut i 1977, var det nemlig mye av det vi tar for gitt i dag som slett ikke var noen selvfølge den gang.

Heldigvis har likestillingen gått noen kvantesprang fremover i løpet av de over 40 årene som har gått, selv om vi fortsatt har en vei å gå på dette området. For eksempel når det gjelder endel språklige ting: Det faller de fleste av oss helt naturlig å si kassadame – men det er kanskje ikke like naturlig å si kassamann? Den problemstillingen kom vi opp i da vi skulle kåre Norges hyggeligste kassadame/kassamann i fjor – og endte altså opp med å kalle det nettopp kassadame/kassamann. Ordet ekspeditør syntes vi nemlig ikke var helt dekkende, heller. Og når vi nå skal gjennomføre samme type kåring for 2020, blir det med den samme todelte betegnelsen.

Du kan lese om både Norges hyggeligste kassamann 2019 og om forfatteren av Egalias døtre i denne ukens utgave av Hjemmet. Kos deg!

Fargeglede

Foto: Fargerike

 

Vi er inne i den aller mørkeste tiden på året, den tiden da vi nordmenn stort sett tilbringer dagene innendørs. Korte dager, laaange mørke kvelder og netter – og vi trøster oss så godt vi kan med stearinlys, fyr på peisen, noe varmt i koppen og kanskje en fin film på TV. Vi er jo vant til dette – og selv om jeg er blant dem som synes mørketiden er litt tung, så må jeg innrømme at den har sin sjarm, også.

Og mens jeg er så mye inne som akkurat nå, synes jeg det er hyggelig å finne inspirasjon til litt enkel fornyelse av huset. Jeg går rundt og lurer på om vi skulle hatt en ny farge på stueveggene eller på soverommet, eller kanskje bare friske opp med nye gardiner og sofaputer. Det skal ofte ikke så mye til før man føler at et rom er nytt, og fargene er jo det som preger et rom aller mest.

Og nå, akkurat nå, har jeg skikkelig lyst på noen vårlige farger, jeg vil ha det lyst og behagelig rundt meg – kanskje noe i en blekgul farge, eller lys grønt? Det er massevis av muligheter, og både malings-, tekstil- og tapetprodusentene er allerede ute med vårens nyheter – det er bare å ta en runde i butikkene og la seg inspirere. Eller aller først: Slå opp på side 62 i denne ukens utgave av Hjemmet, vi har tatt en sniktitt for deg og viser noe av det nye som kommer i vårens fargepaletter. Vakre bilder og fine farger – det er bare å nyte!

Godt nytt år!

Foto: Getty Images

Plutselig var 2020 her, og vi kan si velkommen til det nye året – ja, det nye ti-året, faktisk. Jeg synes det er deilig med et nytt år, jeg får alltid den gode følelsen av å begynne på nytt – med blanke ark og nyspissede fargestifter. Jeg vet det er mange som liker å holde på julen så lenge som mulig – noen til 13. dag og noen helt til 20. dag jul – men der har du ikke meg.

Det er veldig hyggelig med jul, ingen tvil om det, det er et deilig avbrekk i mørketiden, og en fin tid for samvær og refleksjon. Men hjemme hos oss ryker julen ut når det nye året kommer, da føler jeg behov for å brette opp ermene og gjøre alt klart for noe nytt, noe annet, da er det litt sånn at jeg lurer spent på hva som venter rundt neste sving. Jeg pleier ikke å ha konkrete nyttårsforsetter, men det er vel allikevel noe med at jeg gjerne vil bli en bedre versjon av meg selv på denne tiden av året. Trimme litt oftere, spise litt sunnere, ha det ryddigere på pulten på jobben – sånne ting.

Mange års erfaring har lært meg at jeg ikke skal legge lista for høyt hverken når det gjelder trimming, spising, rydding eller andre ting – det gjelder å ha en forholdsvis realistisk tilnærming til det hele. I denne ukens utgave av Hjemmet kan du lese Ingrid Kristiansens råd om hvordan du kommer deg over den berømmelige dørstokkmila hvis du for eksempel har tenkt å begynne å trene. Og rådene hennes passer godt til de fleste andre aktiviteter også, spør du meg. Start i det små og la det være lystbetont.

Lykke til – og godt nytt år!

Årets beste dager

Bildet er fra stuen til Aud Tamburstuen Adsen i Eidskog. Du kan se mer av det hyggelige julehjemmet hennes i denne ukens utgave av Hjemmet. Foto: Jeanette Bækkevold

 

Sitter du godt? Har du kanskje tatt deg en rykende varm kopp kaffe eller te mens du koser deg med Hjemmet – og har favoritt-tøflene på bena? Jeg håper i hvert fall at du koser deg, at du nyter romjulsdagene og at du kobler skikkelig av fra hverdagens gjøremål.

På mange måter synes jeg disse dagene vi er inne i nå er årets aller, aller beste dager. Etter mange uker med juleforberedelser er det nå jeg virkelig kan puste ut og nyte julen. Kikke litt ordentlig på gavene som lå under treet, knaske litt nøtter, kaker og sjokolade, lese tykke bøker, sitte lenge ved frokostbordet, rusle ut en tur når lysten kommer – ja, i det hele tatt nyte livet i sakte fart.

Og viktigst av alt: Ha laaange, late dager sammen med familie og venner. Ellers i året er det ofte der det svikter litt, dagene går så fort, og det er så mye å henge fingrene i hele tiden – at det å være sammen med dem som står meg nær ofte må vike for andre ting. Men nå i romjulen er det det som står i fokus, og innimellom all avslapningen slår vi litt på stortromma og samles til romjulsfest. Helt perfekt, spør du meg – en herlig miks av festligheter og avslapning er virkelig en romjul etter mitt hjerte.

Så om du har fri eller jobber, er hjemme eller borte: Plei deg selv og dine nærmeste litt ekstra og kos deg!

Endelig jul!

Foto: Tine.no

Endelig er den her, folkens, julen – bare noen få dager igjen nå, så ringes den inn. Når dette leses er du kanskje i innspurten og føler at det er et stykke igjen før alt er klart – men jeg tror allikevel at de fleste kan begynne å senke skuldrene nå. Om det er et kakeslag eller to som ikke er i boks ennå, så er vel ikke det noen krise, akkurat? Kanskje du egentlig ikke trenger å bake flere? Og om storrengjøringen venter til etter jul, så overlever vi vel det også? Selv synes jeg i hvert fall det holder å sørge for at huset er rent nok til at vi kan hygge oss i julen – og så heller ta vaskekluten grundigere fatt når julen skal ut av huset og et nytt år begynner.

For akkurat nå, nå synes jeg det aller viktigste er å begynne å nyte og la julefreden senke seg etterhvert. Få skuldrene skikkelig ned, tenne masse lys, smake på litt julemat, spille deilig julemusikk, passe på å få en tur ut i frisk luft mens det ennå er dagslys, bruke tid sammen med de jeg er glad i – rett og slett gjøre de tingene som er bra for kropp og sjel midt i den aller mørkeste tiden vi har her i nord. Jeg synes det er viktig at vi alle pleier oss selv litt nå, at vi bruker noen av juledagene til å fylle batteriene våre. Hva som er viktigst i julen finnes det mange forskjellige meninger om, men jeg tror alle er enige i at akkurat det er en sentral ingrediens i julen.

Hjemmet-redaksjonens lille bidrag i så måte er å fylle ukens utgave med masse hyggelig lesestoff – og i tillegg servere leserne en pakke med julesanger, julehistorier, hjernetrim og ikke minst deilige matoppskrifter. Jeg ønsker dere alle en  riktig god jul!